Skanska Norge AS inngikk i januar 2014 avtale med Hordaland Fylkeskommune ved Bybanen Utvikling AS om oppføring av administrasjonsbygg og verksted for Bybanen. Kontrakten var en utførelsesentreprise basert på standardkontrakten NS 8405. Skanska engasjerte deretter Halvorsen Grave-og Transportservice A/S, som senere har endret navn til HGT AS, til å foreta grunnarbeider i entreprisen. Avtalen mellom Skanska og HGT er regulert av standardkontrakten for underentrepriser, NS 8415.
Skanska og HGT ble enige om en kontraktsum på 26,3 millioner kroner før merverdiavgift. Kontrakten fastslo også at summen skulle reguleres for faktiske mengder, og at HGT skulle måle mengder og rapportere inn via målebrev/ukesrapport.
Da det ble tid for sluttoppgjør kom HGT med et krav på 58,6 millioner kroner før merverdiavgift til Skanska. 44,2 millioner kroner av dette var avregnet etter mengder av underentreprenøren. Skanska videreformidlet kravene til byggherren.
Klar nok innsigelse?
Rett før fristen for innsigelser til sluttoppgjøret gikk ut, fremsatte Skanska innsigelse på oppgjøret. Av fremsatte målebrev på 43,6 millioner kroner ble 14,5 millioner kroner godkjent, 421.758 kroner avvist og 28,6 millioner kroner kalt «Andel ikke ferdigbehandlet».
Det er den siste andelen som har ført til at saken har blitt behandlet både i tingretten og lagmannsretten, og som nylig var oppe til behandling i Høyesterett.
Spørsmålet er om Skanska har vært klare nok med sine innsigelser. Hva skal til for å ha fremsatt en innsigelse innen standardkontrakter, både når det gelder frist og omfang på innsigelse?
I en melding rundt dommen som nå er falt skriver Høyesterett følgende:
«Saken for Høyesterett gjaldt forståelsen av uttrykket «innsigelser» i kontraktens punkt 33.2. Etter denne må hovedentreprenøren fremme sine innsigelser mot underentreprenørens sluttoppstilling innen en preklusiv frist på to måneder. Skanska fremmet innsigelser innen fristen. Lagmannsretten mente, under dissens, at Skanskas innsigelser ikke oppfylte kontraktens krav. Høyesterett kom til at kravet til «innsigelser» i punkt 33.2 er oppfylt dersom hovedentreprenøren utvetydig tar standpunkt til sluttoppstillingen og bestrider kravene. Det er tilstrekkelig å tilkjennegi uenighet uten nærmere begrunnelse. Innsigelsene, som gjerne skjer ved talloppstillinger, må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides, og dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas. Ved den konkrete vurderingen var Høyesteretts konklusjon at Skanskas innsigelser, lest i sammenheng, oppfylte kontraktens krav. I den forbindelse uttalte Høyesterett at det ikke kan være noe i veien for at det i en innsigelse gis opplysning om at kravene likevel kan bli akseptert hvis nærmere angitte betingelser inntrer.»
Lagmannsrettens dom ble dermed opphevet.
I sammendraget som er omtalt på Høyesteretts nettsider pekes det også på at tilsvarende regulering som i NS 8415 punkt 33.2, er inntatt i andre standardkontrakter for landentreprise, og Høyesteretts avgjørelse avklarer innholdet av en kontraktsbestemmelse som har praktisk betydning innenfor dette området.
De to partene har hatt partshjelp via EBA og MEF på hver sin side i Høyesterett. Avgjørelsen i landets høyeste domstol vil også kunne få innvirkning både på forholdet mellom hoved- og underentreprenør, men også byggherre og entreprenør.
Glade for medhold
I Skanska er de fornøyde med dommen i Høyesterett.
– Vi var uenig i lagmannsrettens vurdering og følte et behov for avklaring. Det har vi nå fått gjennom denne høyesterettsdommen, sier Geir Nordal Linge, kommunikasjonssjef i Skanska Norge i en kommentar til Byggeindustrien.
– For vår del var det et betydelig beløp som var omtvistet, og vi er selvsagt veldig glad for at vi fikk fullt medhold. Vi mener dette er en viktig dom som gir en god avklaring på hvilke krav som gjelder for sluttoppgjør og sluttoppgjørskrav, legger Linge til.
Ikke bekymret for at dommen er byggherrevennlig
- Skanska er selvsagt godt fornøyd med dommen. Høyesterett har gitt Skanska (og EBA) fullt medhold både i tolkningen av innsigelsesbegrepet, og i den konkrete vurderingen av om Skanskas tilbakemelding var tilstrekkelig. Dersom lagmannsrettens avgjørelse hadde blitt stående, måtte Skanska betale over 11 millioner kroner for mengder som underentreprenøren ikke kunne dokumentere at de hadde utført. Det sa Høyesterett kontant nei til, idet de mente at «enhver forstandig underentreprenør» måtte forstå at det var fremmet innsigelser mot mengdeavregningen, skriver advokat Asbjørn Lyséll Dølvik i advokatfirmaet Glittertind, som representerte Skanska i saken, i en kommentar til Byggeindustrien. Glittertind representerte også EBA i saken.
- Jeg er ikke bekymret for at dette er en «byggherrevennlig» dom. Det Høyesterett har gjort er å legge seg på en «myk tolkning» av preklusive bestemmelser, og det mener jeg er i begge parters interesse. Preklusjon er en svært inngripende konsekvens, uavhengig av om det rammer byggherre eller entreprenør, og da må man være veldig forsiktig med å innfortolke krav som ikke kan leses ut av ordlyden i standardene. Som Høyesterett selv påpeker; bestemmelsene bør være enkle å praktisere og i minst mulig grad skape behov for juridisk bistand. Et krav om begrunnelse av innsigelser ville ikke bidratt til å dempe konfliktnivået, snarere tvert om. I stedet kan entreprenører og byggherrer heretter trygt legge til grunn at så lenge man tidsnok har tilkjennegitt sin økonomiske posisjon er det nok til å avbryte sluttoppgjørsfristene, og så får man heller diskutere hvem av partenes økonomiske standpunkt som er materielt sett riktig. Har byggherren feil, løper det jo forsinkelsesrenter på vanlig måte, utdyper Dølvik.
- Dommen ganske så beskjedne krav til hva som er å betrakte som innsigelser
Henrik Garmann i Garmann, Mitchell & Co Advokatfirma representerte HGT i saken.
– For entreprenører flest er det i sluttoppgjøret en fordel å få størst mulig klarhet, tidligst mulig. Mange entreprenører opplever at byggherrer gir mer eller mindre standardiserte tilbakemeldinger på sluttoppgjøret og at oppgjøret av den grunn trekker ut i tid. Dette har negativ betydning for likviditeten og kan være prosesskapende. Høyesterett stiller med denne dommen ganske så beskjedne krav til hva som er å betrakte som innsigelser i sluttoppgjøret i NS 8415 og NS 8405. Jeg vil tro at bransjen vil oppfatte Høyesteretts tolkning som relativt byggherrevennlig. I så måte har verken ankende part eller ankemotparten grunn til juble ettersom begge er entreprenører, skriver advokat Henrik Garmann i en kommentar til Byggeindustrien.
Følgende dom ble avsagt i saken:
«Lagmannsrettens dom oppheves.
I sakskostnader for Høyesterett betaler HGT AS og Maskinentreprenørenes Forbund én for begge og begge for én til Skanska Norge AS 529 900 –femhundreogtjuenitusennihundre – kroner innen 2 – to –uker fra forkynnelsen av denne dommen. I sakskostnader for Høyesterett betaler HGT AS og Maskinentreprenørenes Forbund én for begge og begge for én til Entreprenørforeningen –Bygg og Anlegg (EBA) 181 750 –etthundreogåttientusensyvhundreogfemti – kroner innen 2 – to –uker fra forkynnelsen av denne dommen.»
