Her jobber anleggsarbeiderne på 50 meters dyp

Et spor av bobler viser seg i vannoverflaten. Anleggsdykkeren Jakub Elias har sakte steget opp fra 50 meters dyp, og gradvis blir skikkelsen hans synlig under trappen til dykkerstasjonen.

En dyp dykkerpust og vann som sildrer ned fra tørrdrakten høres i det han tungt går opp trappen og setter seg på en benk. To dykkerkolleger skynder seg og hjelper han med å ta av det tunge utstyret.

De har ingen tid å miste. Etter at Elias passerte ni meters dybde, har klokken begynt å tikke.

Han har fem minutter på seg til å komme seg inn i trykkammeret. Rekker han ikke tidsgrensen må han behandles som om han har trykkfallsyke, som innebærer mange timer i trykkammer.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Oksygenmaske

Jacob får av seg hjelm, svømmeføtter, vest med bly og nødluftsflaske før han sluses inn i det avlange trykkammeret.

Den tunge døren bak han lukkes, og luften komprimeres. Deretter går Jacob inn nok en dør og tar på seg en medisinsk oksygenmaske. Han legger seg ned og puster dypt.

Dykkerkollegaen Andreas Carstensen følger med på en kameramonitor og kommunisere med han gjennom en høyttaler i kammeret.

Carstensen har vært gjennom samme prosess tidligere på dagen.

– Jeg har jobbet i Dykkerteknikk i fire år, men dette er første gang jeg er på et prosjekt med dypdykking hver dag. Vanligvis jobber vi på mellom 10 og 30 meter, sier han.

Carstensen sier utfordringen med å jobbe på dypt vann, er tidsaspektet.

– Jo dypere du dykker, jo kortere tid kan du jobbe. Vi er rundt 40 minutter i vannet og deretter rundt 40 minutter i trykkammeret, sier han.

Daglig leder Fredrik Breiby sier dykkerne behandles i trykkammer, for å fordrive nitrogen fra kroppen.

– Luften du puster inn der nede er komprimert. Da vil en del av nitrogenet i luften tas opp av kroppen. Jo dypere du dykker jo raskere tar du opp nitrogen, og mengden gass øker jo lenger du er nede. Ved oppstigning blir gassen transportert til lungene og pustet ut. Hvis du svømmer opp for fort risikerer du at det dannes nitrogenbobler, som er utgangspunktet for trykkfallsyke. Derfor går vi i trykkammer, for å fordrive nitrogenet. Ellers kan nitrogenbobler bli værende i kroppen og fungere som en blodpropp eller presse på nerver, forklarer han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Rehabiliterer rør

Dykkerstasjonen til Dykkerteknikk ligger på en flåte i Oslofjorden, noen hundre meter unna anlegget til Vestfjorden Avløpsselskap (VEAS) i Slemmestad i Asker.

Oppdraget til dykkerne er å rehabilitere det såkalte diffusoranlegget deres.

– Det går en fjelltunnel fra behandlingsanlegget til VEAS og videre ut i fjorden. Den går ned til rundt 25 meters dyp. Derfra igjen går det ut fem såkalte diffusørrør, som er mellom 150 og 200 meter lange. De transporterer behandlet og rent avløpsvann, som slippes ut i fjorden på rundt 60 meters dyp, sier daglig leder Fredrik Breiby i Dykkerteknikk.

Diffusoranlegget ble bygd først bygd i 1980, og deretter bygd ut med flere ledninger i 1986 og 2007.

– Oppdraget innebærer å sette anlegget tilbake til samme stand som da det ble bygd. Vi skal ikke gjøre noe med ledningen fra 2007, men de resterende fire ledningene skal rehabiliteres. Det er et veldig omfattende prosjekt, sier han.

Breiby forteller at arbeidene blant annet innebærer å belaste ledningene med nye lodd, som holder dem nede på dypet.

– Vi ettervekter rørene med nye lodd, som veier rundt ett tonn hver. De senkes ned med kran, og så bruker vi en ROV til å kontrollere at de kommer i riktig posisjon. ROV er en undervannsrobot med to hydrauliske armer, som fjernstyres av en operatør på overflaten. Når den har posisjonert loddene kommer det en dykker og forankrer dem til rørene, sier han.

– Jobben innebærer også å bytte ut korroderte bolter og flenser og lignende. I tillegg rengjør vi sjøledningene, og setter på såkalt katodisk beskyttelse, for å hindre korrosjon, legger han til.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Utfordrende

Det er satt av rundt tre måneder til prosjektet, og kontraktsverdien er på rundt åtte millioner kroner.

– Vi har jobbet er i over en måned så langt, og arbeidene har gått veldig bra. Det er god sikt der nede, og det sier litt om hvor godt avløpsvannet renses, sier Breiby og legger til:

– Det er sjeldent vi jobber på 50 meter. Dette er maksgrensen for hvor dypt vi kan dykke, og vi bruker derfor trykkammer for å ivareta sikkerheten til dykkerne best mulig. Det er en veldig god måte å jobbe på, men det krever nøye planlegging og stort fokus på HMS.

Driftsleder og anleggsdykker Ole Nilsen sier de vanligvis jobber i dykkerlag med fire personer, men at de i dette prosjektet er seks personer.

– Vi rullerer på oppgavene på dykkerflåten. Hver dykker kan ha maks ett dykk per dag i tre dager. Etter de dykkene har vi en dags pause fra oppgaver under vann, for å gi kroppen en pause, sier han.

– Hvordan opplever du å dykke på 50 meter?

– Det er utfordrende. Du har veldig begrenset med tid, og alt blir litt tyngre. Det er viktig å være godt forberedt, og ikke stresse, sier Nilsen.

– Hva er forskjellen på å jobbe 50 meter under vann i forhold til for eksempel 10 meter?

– Det er først og fremst tiden, men du presser også kroppen. Det er en grunn til at maksgrensen er satt til 50 meter Du kan oppleve å bli litt svimmel, men det er en tilvenningssak, sier han.

Nilsen og dykkerkollegene hans påpeker imidlertid at de aldri føler seg utrygge på jobb.

– Jeg har ikke hatt noen ubehagelige opplevelser under vann. Vi er en veldig nøye gjeng, med høy fokus på sikkerhet. Ulykker under vann skjer i ni av ti tilfeller blant sportsdykkere. Det er få ulykker blant yrkesdykkere, og spesielt anleggsdykkere, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Egenutviklet spylemaskin

Dykkerteknikk har eksistert siden 1976, og lå under Veidekke fra 1991 til 2014. Da dykkervirksomheten ble lagt ned i 2014 fikk Breiby og kollegaen Trond Carstensen, som jobbet der, kjøpe selskapet og beholde navnet.

Bedriften har i dag base i Tofte i Asker, og spesialiserer seg på prosjekter innen vann og avløp, betongkonstruksjoner og sjøkabel.

De har 11 faste ansatte, og omsatte i fjor for 54 millioner med et resultat på rundt seks millioner.

– Vi har vokst mye det siste året, og er i gang med mange spennende prosjekter. Vi er på jakt etter å ansette flere dykkere. Inntil videre er vi nødt til å leie inn ressurser for å dekke behovet, sier Breiby.

I tillegg til jobben for VEAS har de blant annet prosjekter i Mjøsa, Hvaler og på Fornebubanen.

– Vi er også i gang med et stort prosjekt i Skottland på bestilling fra Nexans. Der bruker vi vår egenutviklede spylemaskin som graver ned rør og kabler ned til 100 meters vanndyp. Den er vi veldig stolte av, sier han.