Infra Group-sjefen har anlegg for anlegg

– Jeg husker jeg brukte en del tid på å først presentere meg som konsernsjef. Jeg syntes det var flaut. Jeg er jo konsernsjef, men jeg er egentlig veldig sjenert, og jeg syntes tittelen var litt flau å bruke. Det er ikke høyrehånda mi å være frontfigur, men det er en del av jobben, så da er det bare å bestemme seg og øve på det. Det handler bare om å være forberedt. Men jeg trives best ute hos gjengen på anlegget. Det er liksom hjemmebanen, sier konsernsjefen i Infra Group.

Anders Høiback smiler litt ved tanken på stein, gjørme og maskiner. Han har styrt konsernet under navnet Infra Group siden januar i år da de endret navn fra HI Entreprenører. 49-åringen har vært konsernsjef siden 2022, og kom da fra stillingen som daglig leder i Isachsen Anlegg.

Med mange års anleggs- og toppledererfaring har Høiback en trygg hånd på rattet for milliardkonsernet som består av Hæhre Entreprenør, Isachsen Anlegg, Contur og Norsk Massehåndtering (NOMAS), totalt rundt 1.450 ansatte. Men han identifiserer seg fortsatt mest med arbeidet som gjøres ute på anleggene, hvor han egentlig kommer fra.

– Jeg er jo ikke en som har noe skolegang. Jeg har jobbet meg hit. Jeg begynte som grunnarbeider og hjelpemann, og var det i lang tid. Etter hvert begynte jeg å kjøre maskin om kveldene etter at de andre hadde gått hjem. Da jeg hadde fått maskinkjøringen under huden, begynte jeg å kjøre maskin parallelt med at jeg la rør. Så ble det litt lastebilkjøring, før jeg gikk over til å jobbe som formann, og så har det gått slag i slag – anleggsleder til prosjektleder, avdelingsleder og daglig leder til slutt, forteller Høiback.

Født arbeider

Så godt som hele karrieren har han vært i Isachsen, med unntak av to år som maskinfører i Vanebo i Hokksund. Han takker faren Bill Høiback for å ha gitt ham maskinspor å følge.

– Jeg er født og oppvokst i miljøet. Faren min jobbet i Brødrene Wilson, og vi var nærmeste nabo til tilholdsstedet deres på Åsen i Mjøndalen. Som barn satt jeg og tørrkjørte gravemaskinene på tomta. Der satt jeg og studerte instruksjonene på veggen inne i maskinene som forklarte hvordan spakene virket. Jeg ville lære meg hvordan de startet allerede før jeg hadde begynt på skolen, humrer Høiback.

At gutten skulle ta fagbrev og havne ved spakene i en anleggsmaskin, må ha vært åpenbart fra et tidlig tidspunkt. At han skulle ta fagbrevet med forkle på magen og mel opp etter albuene, var kanskje mer overraskende.

– Det ble en rar start på yrkeslivet når man egentlig bare vil jobbe på anlegg, men så starter man som konditor. Akkurat da jeg gikk ut av ungdomsskolen, var det en utfordrende tid med tanke på jobb, og så oppstod en mulighet til å få lærlingplass i Høibakks konditori i Mjøndalen. Jeg har bestandig syntes det var morsomt å lage mat, bake kaker og sånne ting, og eierne av konditoriet var i fjern familie. Men jeg fant vel ut at suget etter å komme meg ut i anleggsbransjen bare ble sterkere og sterkere, forteller den tilfeldige konditoren.

Nybakt fagarbeider

I konditoryrket starter arbeidsdagen tidlig for at kakene skal stå ferske i hylla når de første kundene kommer innom. Det betydde også at konditorlærlingen Anders Høiback var ferdig på jobb i ett-to-tiden på ettermiddagen.

For å fylle dagene begynte han å ta småjobber i bygge- og anleggsnæringen. Høiback ryddet og sjauet, krafset og hjalp til med et ekstra sett hender hos flere entreprenørselskaper i Mjøndalen. Morgentimene gikk til brød og kaker, og om ettermiddagene og kveldene var det andre boller. Høiback elsket det.

– Det å jobbe mye har ikke bare vært jobb for meg, men det har vært litt hobby også. Jeg synes det er moro, smiler han.

Det var ikke tvil om at det var anleggsjobbene som var det kjekkeste, så det øyeblikket Høiback fikk konditorfagbrevet i hånda, sluttet han i konditoriet og fikk seg jobb hos Isachsen og Løvås.

– Jeg ville fullføre. Når jeg først hadde begynt på et fagbrev, tenkte jeg at det var riktig å få det med seg. Det er jo god læring også, sier Høiback, som nå endelig kunne satse på anleggsdrømmen.

– Jeg stod fortsatt opp tidlig om morgenen, men nå hadde jeg bare den ene jobben. Jeg syntes det var veldig morsomt å få jobbe sammen med og lære av de gamle karene. De hadde så mye erfaring og en sånn drive – de visste at det bare var å jobbe på. Det syntes jeg var veldig gøy. Det ble lite festing og mye jobb i ungdommen, men jeg syntes det var gøy, og så kunne jeg bygge meg hus da jeg var 20, sier Høiback og trekker litt på skuldrene.

Tidlig krøket

Den unge anleggsspiren var tidlig voksen i både lynne og interesser, og kanskje også ganske godt voksen. Eksempelvis hadde han fått egen høvelbenk til konfirmasjonen, og på ettermiddagene dro tenåringsgutten på treskjæringskurs sammen med en gjeng på rundt 70 år. Som 16-åring ble han den yngste skiløperen Mjøndalen IL noensinne hadde sendt til Birkebeinerrennet, og på fritiden lærte han seg å spille orgel – ikke akkurat «a young man’s game».

– Broren min er fire år yngre enn meg, og han har nok sagt at jeg ikke akkurat gikk opp veien for ham. Det kan jo stemme. Det var vel ikke helt A4 å dra på treskjæringskurs med en gjeng godt voksne folk, men det var læring i det også, smiler 49-åringen.

Etter endt militærtjeneste tok Høiback lastebillappen og, endelig kunne han starte å jobbe mot et fagbrev som anleggsmaskinfører.

– Jeg fikk ikke vært med å hente brevet selv, så jeg ringte til fylkeshuset og lurte på om de kunne sende det til meg. Da de hørte navnet mitt, begynte de bare å le. Fyren med både konditor- og maskinførerfagbrev var visst noe de hadde pratet om borte på fylkeshuset.

Men med fagbrev nummer to var han på riktig side.

– Jeg kjente det med en gang jeg var ute på anlegg; det var noe med variasjonen – det var hele tiden nye ting – og så var det et miljø som jeg trivdes veldig i. Jeg har bestandig vært glad i å bruke kroppen, og jeg syntes det var fantastisk å være i et miljø hvor vi gjorde nettopp det, hvor vi var flere som jobbet sammen, med driv og vilje til å løse oppgaven og til å gjøre det ordentlig. Jeg brukte ikke lang tid på å kjenne at her passet jeg inn, smiler Høiback.

Grunn og lag

Som nybakt formann i Isachsen fikk konditoren og anleggsslusken Anders Høiback også begynne å kjenne på at ansvar og ledelse krever noe mer enn å stå opp om morgenen og kjøre på. Han innrømmer at det ikke gikk spesielt bra da han først skulle ha ansvar for folk.

– Jeg holdt nesten på å ta livet av maskinførerne mine med detaljstyring. Jeg var ung, uerfaren og helt håpløs, samtidig som jeg trodde at dette kunne jeg best selv. Så da begynte jeg å styre gammelkarene akkurat sånn som jeg mente det burde gjøres. De ville ikke jobbe med meg, og jeg husker at Rune – Isachsen – kom til meg og sa at nå må vi ta en prat … Det ble en vekker, for jeg var bare ivrig og gjorde bare det jeg tenkte var greit. Det fikk meg til å skjønne at vi må spille på lag og huske på at det er de som sitter i maskinen, som gjør jobben. Alt handler om å spille på dem og hjelpe dem til å gjøre jobben bedre. Den praten med Rune har jeg tenkt mye på opp gjennom årene, og det er ikke gitt at jeg hadde vært der jeg er i dag hvis vi ikke hadde tatt den, forteller Høiback.

Lærdommen fra de første feiltrinnene som formann har vært med ham opp hele stigen i entreprenørselskapet. Lagbygging, og ikke minst lagspill, har blitt en merkevare.

– Gjennom hele min reise har jeg passet på å få med meg to-tre mentorer på forskjellige områder til enhver tid, slik at jeg blitt korrigert, fått innspill og fått overført erfaringer. Å lære av de som er eldre enn deg, er det viktigste du kan gjøre, og det er noe jeg fortsatt bruker veldig mye tid på. Jeg har ikke veldig kraftig konkurranseinstinkt, og det er det mange som stusser på, for det er mye som skjer rundt meg, men jeg synes det er moro når andre får det til, og så er jeg veldig lite opptatt av å synes selv. Uansett er det bestandig teamet som vinner, smiler Høiback.

Street smart

Kollegene beskriver ham som en leder med enorm kapasitet, ikke bare når det gjelder mengden arbeid han kan gjøre, men også kompleksiteten på oppgavene. Passende nok for en leder med ansvar for store veibyggere, blir Høiback beskrevet som «street smart» av sine nærmeste medarbeidere.

– Hvis det er noen som hevder at jeg er street smart, kommer det nok av at jeg kan snakke med linja vår helt ut samtidig som jeg kan diskutere med kundene våre og toppledersjiktet. Jeg kan gå mellom og være den oljekanna som gjør at maskineriet glir godt, forklarer anleggsmaskinføreren.

Street smart var han nok også da han var med på å komme frem til det Nike-aktige Isachsen-slagordet «Vi gjør det».

– Jeg brukte ikke lang tid på å tenke at det passet oss godt. Det beskriver godt holdningen som er ute på anlegget – viljen til å løse oppgaven, og å gjøre det på en god måte. Vi gjør det, sier han.

I 2007 fikk Høiback muligheten til å virkelig demonstrere hva som lå i slagordet. Anleggsentreprenøren skulle rive ei bru over fylkesveien og etablere ny rundkjøring med nytt vann- og avløpsnett ved Solbergelva i Drammen.

– Jeg sa til Vegvesenet at hvis vi fikk stenge veien, skulle vi gjøre hele jobben på en langhelg. Vi hadde en plan på hvordan vi skulle gjøre det, og vi hadde et knallgodt team med mennesker som virkelig var interesserte i å få det til. Da ordføreren kom dit mandag morgen, lå det allerede ferdigplen på midtøya, forteller han med et stolt glis.

Tøffe tak

Handlekraften i anleggsmiljøet er riktig nok ikke alt som trengs for å drive et moderne entreprenørkonsern. Høiback forteller at han konstant går og grubler på hvordan Infra Group-selskapene kan gjøre ting på best mulig måte.

– Og så prøver jeg å finne ut av hvordan vi kan gjøre ting enda bedre neste gang. Hva var det som gikk galt? Og jeg har også vært i noen tøffe runder, sier 49-åringen alvorlig.

En vinterdag i 1997 fikk han for første gang kjenne selv hvor farlig anleggsarbeid er, da han falt ut av gravemaskinhytta og ned en bratt skrent på anleggsplassen.

– Jeg tok ryggen og lå på sykehuset i noen dager – med brist. Heldigvis var det 30 minusgrader ute på anlegget den dagen, og jeg hadde på meg to lag med termodress. Det gjorde at jeg hadde nok polstring til at det gikk bra, men det var en ordentlig tøff runde, sier han.

Bare to år senere stod Høiback i munningen av Bragernestunnelen utenfor Drammen da det begynte å brenne inne i tunnelen.

– Jeg ble med brannvesenet til siden av tunnelåpningen for å hjelpe dem med å koble på slangen. Det var et nytt anlegg, så de visste ikke hvor vannet var, så da var det jeg som gjorde det. Da jeg kom opp av kummen, smalt det inne i tunnelen, og jeg ble slått i bakken mens det haglet stein rundt oss. Jeg hadde flaks som ikke ble truffet, men tre mennesker døde i den ulykken. Du får et annet syn på sikkerhet etter noe sånt. Det har gjort noe med meg, forteller han.

Menneskene å ta vare på

Leksen som allerede er banket inn i kroppen gjennom to alvorlige ulykker, er ytterligere forsterket av å bli far. I dag er sønnen Fabian anleggsrørleggerlærling i Isachsen Anlegg, og datteren Madeleine har begynt å prøve seg i noen deltidsstillinger i NOMAS. Høiback synes det er gøy å se barna dele interessen hans for anlegg. Det understreker også viktigheten av at det skal være trygt å jobbe der.

– Du skal hjem til familien din hver dag, og du tenker at nå er det 1.500 mennesker i konsernet som også skal hjem til sine nærmeste hver eneste dag. Vi jobber i en risikobransje, og livet er skjørt. Du blir fort blind på risikoen når du jobber med en oppgave, og da må vi hjelpe hverandre å passe på. Jeg er veldig opptatt av at alle har en plikt til å stoppe det som ser farlig ut. Hvis du ser noe, da eier du det.

– Med så alvorlige og tunge hensyn – er anleggsarbeid fortsatt gøy for deg?

– Det er kjempegøy! Her om dagen hadde vi styresamling i Drammen, og vi var like ved siden av UDK-prosjektet på Drammen stasjon. Etter styrearbeidet var det kveldsskift på anlegget, og da måtte jeg bare være med ut og krafse. Jeg hadde uansett fri, så da fikk jeg vært med tre timer ute for å jobbe litt og føle på stemningen. Jeg fikk en ordentlig ro og en god følelse inni meg, og så synes jeg det er skikkelig gøy å snakke med jentene og guttene ute på prosjektet. Det er fint å møte igjen de som du har jobbet sammen med i mange år, men så er det morsomt å møte de unge som kommer nysgjerrige og uredde inn i bransjen vår. Dette er menneskene som vi må ta vare på, understreker Høiback.

Mannfolk og mangfold

Infra Group-entreprenørene, og spesielt Hæhre, har gjennom mange år hatt fokus på å hjelpe ungdom som har falt utenfor arbeidslivet, inn i anleggsbransjen.

– Vi er opptatte av å få tak i flinke fagarbeidere, og mange av de som står på utsiden av arbeidslivet i dag, er veldig interesserte i å jobbe. På Fremtidens skole i Vikersund ser vi at med konkrete arbeidsoppgaver og god oppfølging, så blomstrer de. Dette må vi ta vare på og bygge videre på. Samtidig skal vi ha et konsern som skal være ledende også i fremtiden, så vi må ikke glemme at vi også må ha med oss de som studerer og kommer inn med tyngre utdannelse. Vi må ha med oss unge mennesker på alle nivåer og blande ungdommen sammen med de som sitter med mye erfaring. Og vi må kunne velge fra 100 prosent av befolkningen, sier Høiback.

Den siste delen har ikke alltid vært åpenbart for 49-åringen. At han har kommet seg dit, takker han kona Hilde for.

– Toleranse for folk er ikke noe jeg bestandig har vært like flink på, og jeg pleier å si at jeg har gått Hildes toleranseskole. Når du kommer fra den gamle anleggskulturen, kan du bli litt skrudd i huet. Før var det mer rallardrift, og holdningen var vel litt at dette er det bare voksne mannfolk som får til. Men anleggsbransjen er så mye mer enn det. Kona mi har lært meg at jeg må være mer tolerant mot forskjellige mennesker, kulturer og legninger. Det har vært en reise, ikke bare for meg selv, men for hele kulturen, som har kommet langt fra den bransjen vi hadde for 20-30 år siden, sier han.

Og man kan komme langt på 30 år i anleggsbransjen. Det kan Anders Høiback skrive under på.

Denne artikkelen ble først publisert i papirutgaven av Byggeindustrien.