Se video lengre ned i artikkelen.
Hæhre Arctic AS holder for tiden på med anleggsarbeider for Store Norske i forbindelse med oppryddingen etter gruvedriften ved Svea Nord-gruven på Svalbard. Dette innebærer å fjerne gruveinnstallasjoner, veier og fyllinger, og å tilbakeføre området til villmarkspreget breterreng. Svea Nord gruven ble offisielt stengt 4. mars 2020 etter over 100 års gruvedrift i Svea.
Trengte forsterkninger
Hæhre hadde allerede en stor maskinpark, blant annet to Cat D8 dosere, i området etter anleggsarbeidene under oppryddingen på Lunckefjell i 2019. Det ble likevel vurdert at forsterkninger var nødvendige for å kunne gjennomføre den nye jobben i Svea Nord gruven innen oppsatte frister. Det var spesielt løsriving av de permafrosne fyllingene det ble usikkert om Cat D8-doserne ville rekke å gjøre fort nok. For å sikre gjennomføringsevnen ble det derfor besluttet å hente opp dosergiganten Cat D11 til prosjektet på Svalbard.
– Som vanlig er det kort vei fra tanke til handling i Hæhre. Så snart spørsmålet var luftet med Hæhre Maskinutleie på Vikersund, begynte de å splitte den 110 tonn tunge maskinen opp i bestanddeler som var passelig for transport, opplyser Audhild Storbråten, daglig leder i Hæhre Arctic og prosjektleder for entreprenørselskapets arbeider i Svea.
Både skjæret og ripperen med alle tilhørende sylindere, og ikke minst beltene ble tatt av. Til slutt veide selve doseren bare 63,5 tonn, ifølge Vegvesenets vekt på nærmeste trafikkstasjon. Doseren ble lastet på maskinhenger og startet ferden nordover mot Tromsø. I tillegg ble to semitrailere med tilbehør med på turen.
(Saken fortsetter under videoen.)
Video: Ove Haugen / Store Norske
Usikker på stabiliteten i løftet
Det var fraktebåten Norbjørn som tok oppdraget med å frakte doseren fra Tromsø til Svalbard. Kranene på båten har en løftekapasitet på 70 tonn, men siden doseren var så tung og kompakt ble kapteinen usikker på stabiliteten i løftet.
– Etter noen diskusjonsrunder endte det med at vi måtte få hjelp av en mobilkran fra Nordic Crane til å løfte doseren om bord i båten. Det var for så vidt en kurant sak, men da doseren hang i kranen, så de med forskrekkelse at maskinen veide 69,8 tonn. Vesentlig tyngre enn hva vekten til Vegvesenet hadde oppgitt. Mobilkranen til LNSS i Longyearbyen hadde bare kapasitet til å losse 65 tonn, og plutselig var gode råd dyre for å få doseren på land på Svalbard, forteller Storbråten.
Doseren rikket seg ikke
Heldigvis var ikke Hæhre-mekanikerne med Knut Ole Narum i spissen rådville. Så snart Norbjørn klappet til kai i Longyearbyen klatret de ned i lasterommet på båten og begynte å strippe maskinen for ytterligere vekt. Til tross for at det var trangt og at de hadde ytterst begrenset med hjelpemidler greide de å lette av den ytterligere fem tonn.
Norbjørn hadde sine egne utfordringer å stri med. På ferden over Barentshavet hadde det lagt seg 150 tonn is på dekk som mannskapet måtte pigge bort for hånd før det var mulig å åpne lukene til lasterommet. Etter noen dager med håndarbeid ble båten åpnet, og det var klart for å heise doseren i land.
– Det var mange som fulgte spent med når doseren var huket i, og kranen strammet opp. Men skuffelsen ble stor. Doseren rikket seg ikke fra dørken. Kranføreren var usikker, han hadde ikke mer å gi, men det ble for dumt å gi opp. Kapteinen gikk med på å tilte båten og presse den hardere inn mot kaien i håp om å skyve unna mer av isen som presset mot skutesiden. Kranføreren kjørte på sin side mobilkranen enda litt lenger ut på kaikanten. Sammen gjorde det at doseren kom en halvmeter nærmere kranen. Da wiren på nytt ble strammet, løftet omsider doseren seg sakte men sikkert opp av båten, opplyser Storbråten.
På kaien var beltene lagt ut, og doseren ble svingt direkte på plass. I løpet av et par timer ble beltene sveivet opp og skrudd sammen.
Måtte unngå at doseren kjørte seg fast
Videre ble doseren kjørt på bil til veiskulderen i Todalen hvor skjær og ripper ble montert.
– Samtidig som mekanikerne skrudde sammen maskinen, hadde dosersjåfør Vidar Simensen vært ute en uke med D8-doseren i løypen mellom Longyearbyen og Svea for å tråkke snøen hard og breddeutvide sporet. Hvis den enorme D11-maskinen skulle kjøre seg fast ute i ødemarken ville det ikke være mange muligheter for å få den løs. Det var derfor viktig å ha kontroll på stabiliteten til snøveien, fremhever Storbråten.
Klar for kjøretur på 65 kilometer
Etter dager og uker med forberedelser ble D11-doseren beltet de vel 65 kilometerne fra Longyearbyen gjennom dalene og over breene til Svea. Med på turen var en D8-doser og en tråkkemaskin som assistanse, dersom det skulle bli behov for det, og for å tette igjen beltesporene etter den store doseren. Ifølge Storbråten lå temperaturen stabilt rundt 20 minus, og snøen i løypen var knallhard.
– På det smaleste partiet var det akkurat nok bredde til at Vidar Simensen greide å lure skjæret forbi fjellnabbene. Over isen i elven, som vi hadde vært noe bekymret for, fløt doseren fint oppå. Teoretisk har D11-doseren 40 prosent større marktrykk enn D8-maskine, som vi er vant til å bruke på snø, men i praksis oppførte den seg som en isbjørn på tynn sjøis. Med store utstrakte føtter fløt den fint over det skjøre underlaget, forteller Storbråten.
– Over den høyeste breen, 800 meter over havet, blåste det kuling og var tung tåke. Heldigvis var det satt tett med brøytestikk som markerte den trygge løypen hvor snøen er hardtråkket og bresprekkene er fylt med is, fortsetter Hæhre-prosjektlederen.
Nesten ti timer md jevn belting tok det å kjøre doseren til Svea.
Skal brukes til å løsrive frosne fyllinger
Denne sesongen skal D11-doseren, ifølge Storbråten, brukes til å løsrive de frosne fyllingene i Svea Nord og på Höganäsbreen slik at de kan lastes opp og flyttes til fyllinger som skal falle naturlig inn i terrenget når alle spor etter gruvedriften i Svea gradvis ryddes bort.
