BackeGruppen lysten på anlegg

På bokens avsluttende side minnes det om at BackeGruppen gjorde et strategisk valg på 90-tallet om å droppe anlegg og satse på bygg også ved valg av datterselskaper som er innlemmet etter oppkjøp på rekke og rad.

Men så står det å lese: ”Men også anlegg er et vekstmarked, og etterslepet er stort innen vei, vann, avløp og annen infrastruktur. Ingen kan forsverge at det en gang vanker en liten anleggsdatter som kan bygges opp som et supplement til den videre byggsatsingen. For en sikrere spådom kan knyttes til det forhold at finnes flere, både byggebedrifter og annet ”der ute” som i de kommende år vil kunne tenke seg å komme inn under det gule Backe-flagget. Og i familiebedriftens generasjonsperspektiv har oppkjøpsmusklene vokst vesentlig siden skiftet i 1993”.

Mange kan nok ha oppfattet 2. generasjon Terje Støren Backe som litt stiv og formell. Av de mer kuriøse opplysningene i boken er da at det nettopp var Terje S. som brakte inn i selskapet en mer uformell lederstil hvor alle var på fornavn med hverandre. Dette skyldtes at han på grunn av for svake artiumskarakterer fikk sin utdannelse og erfaringsbakgrunn fra USA som han selv så på som svært verdifull. I USA var imidlertid alle på fornavn lenge før man sluttet å være dis med hverandre på norske kontorer.

Et annet artig poeng i boken er ringen som sluttes med firmaet Dipl.ing. Kaare Backer. Backe-gründer og bygningsingeniør Gunnar M. Backe ble ansatt i dette selskapet i 1936 som den gang opererte i Oslo etter et oppbrudd fra Furuholmen & Backer. Selskapet, som blant annet var involvert i storoppdrag som Indekshuset og T-baneutbyggingen, fikk etter hvert skrantende egenkapital og gikk konkurs på slutten av 70-tallet. Da hadde Gunnar M. Backe for lengst forlatt selskapet og etablert sin egen entreprenørvirksomhet i 1946.

Neste generasjon sivilingeniør Lars Backer fikk med seg noen ansatte på eiersiden og konsentrerte virksomheten i Bergen som Backer Entreprenør. Ingen i tredje generasjon ønsket å overta, og Backer-familien solgte seg ut i 1999 til Magnar Sylvarnes, men Lars Backer fortsatte i styret.

Familiene Backer og Backe holdt for øvrig kontakten i alle år, og på 70-tallet overtok Terje S. Backe formannsklubben etter jevnaldrende Lars Backer i Oslo-avdelingen av Entreprenørenes Landssammenslutning. Da så Lars Backer 40 år senere traff tredje generasjon Backe, Peder Backe, under et selskapelig samvær, endte det med et oppkjøp hvor Backe Entreprenør ble BackeGruppens brohode inn på byggmarkedet i Bergen.

På sensommeren 2010 døde som kjent tredjegenerasjon Peder Backe som var BackeGruppens eier, styreleder og konsernsjef, på tragisk vis av kreft kun 51 år gammel. Daglig ledelse, styreledelse og eierskap er nå adskilt for første gang i Backe-historien. Eierskapets fremtid ivaretok Peder Backe ved å oppnevne en forvaltergruppe på tre personer med oppdrag å være generalsforsamling på familiens vegne og å besørge en opplæring for de tre arvingene i å bli kompetente eiere av et konsern av typen BackeGruppen.

Av boken går det frem at når yngstemann Ole Backe fyller 25 år i 2019, skal boet gjøres opp. Fremtiden vil vise om eiermodellen fra de tre foregående generasjonene videreføres, om det blir en kobling mellom de tre arvingene og konsernets tre pilarer som er entreprenør, prosjektutvikling og eiendomsinvesteringer, eller eventuelt andre løsninger.

Historien til BackeGruppen er forfattet av Ottar Julsrud (61) som har en fortid som journalist og kommentator i Aftenposten og Norpress. Nå er han medeier i utgiverselskapet Snorre samtidig som Julsrud har avtale om å skrive ledere og kommentarartikler for vel 10 regional og lokalaviser. BackeGruppens historie med tittelen Byggverket Backe er rikt illustrert og på vel 160 sider.