Innlegg: Ny avgjørelse fra Høyesterett - lavere pallhøyde ga rett til å kreve høyere pris

Uklarhetsregelen innebærer som utgangspunkt at uklarheter i en kontrakt skal tolkes i disfavør av den som har størst ansvar for at uklarheten har oppstått. I bygge- og anleggskontrakter inngått etter avholdt anbudskonkurranse har oppdragsgiver ofte hatt lang tid til rådighet til utarbeidelse av konkurransegrunnlaget, mens tilbyderne normalt får noe knappere tid til å gjennomgå konkurransegrunnlaget, gjøre priskalkulasjoner og inngi tilbud. Med dette som bakteppe fastslo Høyesterett i den såkalte Byggholt-dommen fra 2007 at oppdragsgiver har risikoen for uklarheter i konkurransegrunnlaget med mindre det ut fra en objektiv betraktning fremstår som klart hva anbudsinnbyderen har ment.

I 2012 avsa Høyesterett en ny dom om samme tema – Mika-dommen – som nyanserte bildet noe. Høyesterett fremholdt at man ved tolkningen av konkurransegrunnlaget ikke bare skulle se strengt på formuleringene oppdragsgiver hadde brukt, men også se hen til øvrige deler av konkurransegrunnlaget, formålet bak bestemmelsene, systembetraktninger og andre reelle hensyn.

Fra 2012 har vi sett at enkelte aktører har ment at Mika-dommen har endret rettstilstanden, slik at det skal mye til før en entreprenør skal kunne påberope seg uklarheter i konkurransegrunnlaget. Den rykende ferske dommen fra Høyesterett viser imidlertid at utgangspunktet fra Byggholt-dommen står fast.

Bakgrunnen for tvisten
I mars 2013 inngikk entreprenøren Magne Sveen AS og Statens vegvesen kontrakt om bygging av 3,4 kilometer ny to-felts vei på Rv.4 i Gran kommune. Kontrakten var en utførelsesentreprise etter enhetspriser basert på NS 8406.

Kort tid etter kontraktsinngåelsen varslet entreprenøren krav om vederlagsjustering for sprengning av veitraseen under en av kontraktens prosesser (prosess 22.11). Årsaken var at området som skulle sprenges bort var vesentlig større enn hva entreprenøren hadde lagt til grunn for sine priskalkyler.

Ved kalkulasjon av sprengningsarbeidene hadde entreprenøren basert seg på opplysninger i en annen prosess i konkurransegrunnlaget, nærmere bestemt arealangivelsen under prosess 21.4 (rensk av bergoverflate). Basert på denne arealangivelsen, hadde entreprenøren beregnet gjennomsnittlige pallhøyder for sprengningsarbeidene. Arealangivelsen var imidlertid feil, og det riktige arealet var ca. dobbelt så stort som oppgitt. Dette medførte at reell pallhøyde var lavere enn entreprenøren hadde lagt til grunn, noe som igjen innebar at kostnadene ved sprengningsarbeidet økte.

Vegvesenet var enig i at arealangivelsen i prosess 21.4 var feil. Vegvesenet anførte imidlertid at feilen ikke hadde relevans for sprengningsarbeidene, da opplysningen gjaldt en annen prosess. Vegvesenet anførte også at entreprenørens kalkyler ikke var forsvarlige, da entreprenøren burde ha sett hen til detaljerte opplysninger om pallhøyder i tverrprofiler som inngikk i konkurransegrunnlaget. Vegvesenet påsto seg på denne bakgrunn frifunnet.

Høyesteretts vurdering
Høyesterett redegjorde innledningsvis for de rettslige utgangspunktene for sin vurdering. I den forbindelse uttalte Høyesterett at kontrakter mellom næringsdrivende som utgangspunkt skal fortolkes objektivt, og at prinsippet om objektiv fortolkning får særlig styrke ved kontrakter inngått etter offentlige anbudskonkurranser. Høyesterett viste videre til at det er oppdragsgivers ansvar å sørge for et klart og entydig konkurransegrunnlag, og at dette også gjelder for de enkelte utgiftspostene som skal prises. Entreprenøren har på sin side risikoen for egne kalkyler, og for at den enkelte prosess har fått en pris som dekker kostnader og fortjeneste. I den forbindelse er det avgjørende hvordan en "normalt forstandig tilbyder" oppfatter de beskrivelser som er gitt i kontraktsdokumentene.

Ved vurderingen av de konkrete forholdene i saken, ble Vegvesenet ikke hørt med at arealangivelsene under prosess 21.4 bare gjaldt bergrensk. Høyesterett uttalte at det var en nær indre sammenheng mellom prosess 22.1 og 21.4, og at opplysningene om areal for bergrensk sier noe om størrelsen på området man må forvente å sprenge. At dette arealet ble benyttet i kalkulasjonen av sprengningsarbeidene var derfor ikke unaturlig. Høyesterett støttet seg også uttalelser fra bransjen om at dette var en vanlig kalkulasjonsmetode.

Høyesterett konkluderte derfor med at entreprenøren hadde opptrådt som en normalt forstandig tilbyder, og at det forelå feil som Statens vegvesen var ansvarlig for etter NS 8406 punkt 18.1. Entreprenøren hadde dermed krav på vederlagsjustering.

Oppsummering
Ved avgjørelsen har Høyesterett opprettholdt det klare utgangspunktet om at det er oppdragsgiver som bærer ansvaret og risikoen for uklarheter i konkurransegrunnlaget. Videre slår Høyesterett nok en gang fast at det ved fastleggelsen av innholdet i kontrakten vil kunne være nødvendig å se opplysningene i konkurransegrunnlaget i sammenheng.

For aktørene i bygge- og anleggsbransjen vil det avgjørende fortsatt være hvordan en "normalt forstandig tilbyder" oppfatter innholdet i konkurransegrunnlaget.