Innlegg: Systemfeil i VA-bransjen

Norsk Vann fortjener ros. Med rapporten Feil på nye VA-anlegg (299/2026) har bransjeorganisasjonen for VA-sektoren gjort noe som krever mot: Sett seg i speilet og publisert det de så.

Funnene er ubehagelige. Over halvparten av nye VA-anlegg ferdigstilles med feil. Utbedring koster fort 20.000–30.000 kroner per løpemeter, og opp mot 200.000 kroner pr kum.

På én måte kan du si at rapporten sparker inn åpne dører: Den avdekker ting som er godt kjent.

Som daglig leder i PAM Norge har jeg fulgt den norske VA-bransjen tett i ti år. Rørinspektører, driftsoperatører og fagfolk rundt om i norske kommuner har visst dette lenge. 

Det nye er at det nå er dokumentert, systematisert og offentliggjort av en aktør med tyngde i bransjen. 

Ingen kan lenger late som de ikke vet.

En systemfeil, ikke enkeltfeil

Det er fristende å lete etter én hovedsvikt eller én syndebukk. Det mener jeg er feil tilnærming.

Rapporten tegner et bilde av en bransje der svikten er strukturell. Den er fordelt på flere ledd, drevet frem av incentiver som systematisk belønner kortsiktighet.

Kommunene spesifiserer og godkjenner, men kontrollerer for lite. Kontrollen som skjer, er ofte bestilt og betalt av entreprenøren selv, som gir åpenbare utfordringer for objektiviteten.

Rådgiverne prosjekterer, men kompetansen på praktisk utførelse ute i grøfta er ikke alltid til stede. 

Entreprenørene utfører arbeidet under et pris- og tidspress som ikke gir rom for det som tar tid: Grundig forberedelse, nøyaktig utførelse, reell kvalitetssikring.

Resultatet er anlegg som ser ferdige ut, men ikke er det. Og det er på mange måter verre enn noe som alle kan se slenger på halv tolv.

Materialvalg er ikke nøytralt

Rapporten peker på elektromuffesveising av plastledninger som en gjenganger blant feilkildene.

El-muffer krever akkurat som speilsveis sertifisert fagarbeid, kontrollert temperatur og nøyaktig utførelse. En viktig forskjell er at feil er vanskeligere å oppdage på sveis med el-muffer enn med speilsveis.

En byggeleder i Bærum sammenligner i rapporten sveisesertifikatet med å lære å kjøre bil i simulator, for deretter å bli sendt rett ut på E18. Tromsø kommune har etter gjentatte problemer gått bort fra muffesveising helt.

Rørsystemer i duktilt støpejern har muffeskjøter som er mindre krevende å skjøte riktig. De er mer tolerante for de små avvikene som alltid vil oppstå i et travelt byggeprosjekt. Det er en relevant forskjell.

Men – og dette er viktig – det begås feil med alle materialer. At det gjøres så mye feil på norske VA-anlegg er ikke en materialstrid.

Poenget er ikke hva som er spesifisert på tegnebrettet, men hva som tåler den virkeligheten som faktisk finnes i norske VA-prosjekter. Kompetansenivået både teknisk og praktisk, tidspress og stramme budsjetter.

Diagnose og medisin

Rapporten gir oss diagnosen. Den peker også mot behandlingen, og den er det bransjen selv som må ta tak i.

Kompetansebehovet kan ikke dekkes av markedet alene. Norsk Vann, MEF og RIF bør gå sammen med leverandørene om å revidere og skjerpe kompetansekravene for installasjon og skjøting, på tvers av materialer. Dette er et bransjeansvar.

Tidsrammene er et byggherreansvar. Kommunene må slutte å akseptere prosjektplaner der kvalitetssikring er det første som forsvinner når fremdriften sklir.

Uavhengig sluttkontroll må inn som et ikke-forhandlingsbart element i alle kontrakter for nye VA-anlegg. Betalt av byggherren, ikke entreprenøren.

Rapporten anbefaler det. Det er mange ting her i verden som godt kan være frivillig, men en skikkelig sluttkontroll er ikke en av dem.

Og så er det prisen. Her ligger kanskje det vanskeligste, men også det viktigste. Pris som dominerende tildelingskriterium i VA-anbud er en direkte årsak til de feilene rapporten dokumenterer.

Et anlegg som koster 15 prosent mindre å bygge, men som må graves opp og utbedres ti år senere, er en forhøyet og utsatt regning sendt videre til abonnentene. Godt innkjøp er det i alle fall ikke.

Livssykluskostnader må inn som reelt vurderingskriterium i alle VA-anbud. Det krever politisk vilje og nye anskaffelsesmodeller, men det er i mine øyne den eneste måten å bryte den incentivstrukturen rapporten beskriver.

Støpt for fremtiden

PAM Norge har gjennom kampanjen «Støpt for fremtiden» ønsket å løfte de viktigste sidene ved norsk vannbransje, og belyse disse med faglige vinklinger. Vi prioriterer dette fordi som vårt bidrag til en åpen faglig samtale om hva slags infrastruktur vi faktisk bygger, og hva den vil koste samfunnet på lang sikt.

Rapporten fra Norsk Vann er et bidrag til den samtalen. Et av de viktigste bidragene vi har, faktisk. 

Diagnosen er stilt. Nå trenger vi behandling.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.