Lederen «Mette»: – Ydmykelsen av å ikke bli tatt på alvor var verre enn klåing og slibrige kommentarer

– Jeg har grudd meg til å snakke om dette. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke gjøre det. Bare fortrenge det i stedet. Jeg vil ikke bli gjenkjent, og at seksuell trakassering er noe jeg skal bli forbundet med når jeg møter bransjekollegaer, sier Mette.

Byggeindustrien har møtt Mette, og kjenner identiteten hennes. For at hun ikke skal bli gjenkjent har vi valgt å anonymisere både hvem hun er, hvor hun har jobbet og når hun har jobbet der.

Vi kan imidlertid skrive at hun har lang erfaring i anleggsnæringen. Hun har jobbet i flere kjente selskaper, og har med årene klatret mange steg på karrierestigen.

Mette har en stor forkjærlighet for næringen, og det er derfor hun ønsker å fortelle historien sin. Hun håper at hennes stemme kan være en av flere til å starte en nødvendig kulturendring.

– Det vi jobber med i bygg- og anleggsnæringen er meningsfullt og viktig. Vi har et stort samfunnsansvar, og næringen har mange spennende jobber som burde appellere like mye til jenter som gutter. Likevel er det like få jenter her i dag som da jeg begynte. Det er leit at det går så tregt. Lite har endret seg, og det er mye fordi vi aldri har tatt et oppgjør med ukulturen, sier hun.

Ledere må gå i seg selv

Mette mener det altfor ofte pekes på fagarbeidere når det snakkes om trakassering og ukultur i næringen. Hun mener det er viktigere å rette søkelyset mot lederne.

– Jeg leste artikkelen om «Ida» og ble opprørt, men ikke sjokkert. Det er ille det kollegaene hennes gjør, men kanskje enda verre hvor lite ledelsen gjør. Og det er det dette handler om. Ledere som godtar, bortforklarer og unnskylder, sier hun og legger til:

– Vi må erkjenne at ikke bare fagarbeidere står bak kulturproblemet i bransjen. Ledere må gå i seg selv. Hvor mange av dem har faktisk utøvd konsekvens i en trakasseringssak? Jeg tror svaret er få. Dessverre tror jeg heller kvinnene som varsler blir mistrodd og problematisert. De får dermed en dobbel belastning, selv om de ikke har gjort noen ting galt.

Trakassert over flere år

Mette har i dag en tung lederstilling i anleggs--næringen.

Mange år tidligere hadde hun en enda mer prestisjetung lederstilling, men i en annen bedrift. Da opplevde hun at en kollega, som også var leder, under et seminar sendte SMS med invitasjon til hotellrommet hans.

Deretter fortsatte tilnærmelsene.

– Det var ingen vitner. Det skjedde for eksempel en kveld vi begge jobbet sent, og tok samme heis når vi skulle hjem. Da stilte han seg tett inntil meg, og snakket inn i øret mitt. Han sa «jeg skal få deg til å hvine av fryd». Slibrige og dumme kommentarer i den kategorien, sier hun.

Da de samarbeidet om prosjekter og Mette gikk til kontoret hans for å spørre om noe, hendte det at han begynte å ta på låret hennes.

– En gang samkjørte vi da vi skulle på en befaring. Da tok han meg på låret ved flere anledninger. Hver gang avviste jeg han. Jeg sa «vær så snill og slutt», «det er upassende» og lignende, sier hun.

– Likevel fortsatte han. Det er så merkelig. Han er jo en høyst oppegående person, fortsetter hun.

Ville «ordne opp» selv

Trakasseringen fortsatte over flere år, men med lange mellomrom mellom hver episode.

Mette varslet ingen.

– Jeg tenkte til meg selv at «du er en godt voksen dame, dette ordner du opp i selv», sier hun.

Mette er usikker på om hun noen gang ville meldt ifra hvis det ikke hadde vært for at selskapet de jobbet i skulle omorganisere.

– Jeg ble da tilbudt en ny stilling. Det var jeg innstilt på, men det var ett problem. Endringene innebar at han som trakasserte meg skulle forfremmes og bli min overordnede. Fram til da hadde vi vært likestilt. Nå ble det et ujevnt maktforhold. Hvordan ville det påvirke arbeidshverdagen min? sier hun.

Da bestemte Mette seg for å ta en samtale med administrerende direktør.

– Jeg orienterte han om alt, og sa at jeg ikke kunne jobbe direkte under han som hadde trakassert meg. Jeg sa også tydelig at jeg ikke ønsket at kollegaen min skulle få vite at jeg hadde tatt det opp.

Det ønsket ble ikke oppfylt.

– Allerede neste arbeidsdag hadde administrerende direktør et møte med kollegaen min. Mot min vilje oppga han navnet mitt og gjenfortalte det jeg hadde sagt. Kollegaen min innrømmet at han hadde sendt SMS-en og klådd på meg en gang da vi kjørte bil sammen. Alt utover det ble påstand mot påstand. Han sa vi hadde en flørtende tone, sier hun.

Ydmykelse verre enn trakassering

Mette ble bedt om å holde seg hjemme i rundt en uke mens resten av ledelsen vurderte veien videre.

– Da jeg kom tilbake ble jeg først kalt inn til et møte om en annen stilling, men den passet åpenbart ikke til meg. Deretter ble jeg kalt inn til møte hos administrerende direktør. Da fikk jeg over bordet en pressemelding, som informerte om at jeg skulle slutte, sier hun.

Mette nektet å godkjenne den før de hadde signert sluttavtale. Allerede neste dag var avtalen klar.

– Jeg sa opp og kollegaen min fikk forfremmelsen sin. Det var ydmykende, og jeg følte meg mistenkeliggjort. Jeg følte de trodde jeg fortalte om trakasseringen for å beholde den gamle jobben. Ydmykelsen av å ikke bli tatt på alvor opplevdes verre enn klåing og slibrige kommentarer, sier hun.

Mette fikk en god sluttavtale, men ble også bedt om å signere på at hun ikke ville forfølge saken.

– Jeg kunne ikke snakke med noen om det som hadde skjedd. Ingen kjenner til trakasseringen bortsett fra psykologen min, tre personer som var i toppledelsen på den tiden, mannen min og han som trakasserte meg, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ryddet kontoret på bursdagen

Mette visste ikke hva hun skulle si til kollegaene.

– De syntes det var rart. Jeg leverte gode resultater. Alt var tilsynelatende bra, og så slutter jeg brått uten videre. Jeg husker spørsmålstegnene i blikkene deres. «Hva er det som har skjedd?» «Har hun gjort noe galt?», sier hun og legger til:

– Jeg skjønner dem godt. Alt gikk så fort. Jeg gikk jo nærmest på dagen. Jeg husker veldig godt da jeg skulle rydde kontoret mitt. Det var på bursdagen min. Det sitter i. Det var litt absurd.

Vennene skjønte heller ingenting. Etter hvert konstruerte Mette en forklaring, som hun beskriver som «grei nok».

– Det er mange tanker som har svirret gjennom hodet mitt i ettertid. Skulle jeg gjort noe annerledes? Skulle jeg sagt ifra tidligere? I så fall når? Første gang han kom med tilnærmelser? Andre gang? Skulle jeg sagt ifra i det hele tatt? Jeg vet ikke. Jeg har ikke svaret, sier hun.

Brakk seg

Mette har siden fått flere nye jobber, men de vonde følelsene har ennå ikke sluppet taket.

– Jeg trodde jeg ville komme meg upåvirket gjennom det hele, men så heldig var jeg ikke. Ett års tid etter at jeg sluttet, møtte jeg den tidligere kollegaen min på en konferanse. Jeg ble satt ut, sier hun.

Mette forteller at hun gikk ut av lokalet.

– Jeg løp ned på do og brakk meg. Da jeg kom opp igjen satte jeg meg langt unna han. Så ba jeg en av mine nye kollegaer om å sitte ved siden av meg, så han ikke kunne se meg, sier hun.

Hver gang Mette skal på et arrangement eller seminar går hun gjennom deltagerlisten i forkant.

– Jeg er fortsatt obs. Jeg må innrømme det. Når jeg går på frokostseminarer og ulike møter, sjekker jeg alltid deltagerlisten på forhånd. Kommer det noen som jeg ikke ønsker å treffe? Må jeg være på alerten? Først når jeg vet om de er der eller ikke, kan jeg slappe av, sier hun.

(Artikkelen fortsetter nuder bildet)

Dobbelt ydmykende

Etter mange år i anleggsnæringen har hun også kjennskap til andre saker, hvor kvinner har opplevd uønskede hendelser.

– Det er få jenter i næringen, og jeg tror mange er redde for å si ifra om trakassering. Jeg tror også de er usikre på hva som vil skje hvis de faktisk varsler. Hva vil det føre til? Vil situasjonen bli bedre, eller vil det slå tilbake på dem selv, sier hun spørrende.

– Alle skjønner at trakassering skjer, men likevel vender debatten fort over til garderobeforhold. Ja, det er også viktig og burde være en selvfølge. Men det løser ikke problemet.

– Hva løser problemet, da?

– Dette er et kulturproblem, som ledelsen må ta tak i. De må se på konkrete tiltak som kan endre den kulturen. Det som hadde hjulpet «Ida» var hvis andre arbeidere på byggeplassen hadde stilt opp for henne. Jeg har selv opplevd å få hjelp tidligere i karrieren da en arbeider trakasserte meg på en anleggsplass. De andre kollegaene mine reagerte med en gang, og tok tak i han. Deretter ble saken fulgt opp av ledelsen. Da følte jeg meg godt ivaretatt, sier hun.

Mette mener bedrifter bør arrangere kurs, for å lære kollegaer å reagere når de ser noen trakasseres.

– Det er jo dobbelt ydmykende når noen klår på deg foran andre, og så gjør ikke publikum noe. Mange blir passive når de ser noen trakasseres eller mobbes. De vet ikke hva de skal gjøre, og så tenker de kanskje i ettertid at de burde gjort noe. Det kan derfor være nyttig med medarbeiderkurs, hvor ansatte øver seg på å håndtere ulike situasjoner, sier hun.

Mette sier de for eksempel kan arrangere rollespill med relevante caser, for å gjøre kurset realistisk.

– Det som endrer en kultur er når kollegaer sier klart og tydelig ifra med en gang; «Sånn snakker vi ikke til hverandre». «Hvordan er det du oppfører deg?» Hvis de lærer å tak i det der og da, så har det en effekt, sier hun.

– Hva er greit?

Mette påpeker også at det er viktig å forankre arbeidet i ledelsen, og involvere alle fra toppleder- til mellomledernivå.

– Jeg mener også vi bør diskutere i hvilken grad ledere skal vurdere saker, hvor de kjenner personen det varsles om. Det er lett å beskytte de du har jobbet lenge med, og krevende å utøve konsekvens. Tvil kommer tiltalte til gode, og det blir fort mye tvil når de kjenner tiltalte godt, sier hun.

Samtidig mener Mette bransjen på nytt må vekke både ledere og ansatte med en diskusjon om hva slags oppførsel som er greit og ikke.

– Det snakkes ofte om nulltoleranse, men hva betyr egentlig det? Er det å bli tatt på puppen? Låret? Rumpa? Skal det bare ha skjedd en gang? Fem ganger? Hva er greit, spør hun og legger til:

– Når du leser «Ida»-saken er det fryktelig enkelt å si at dette ikke greit, men hva med mindre omfattende saker? Et par slibrige kommentarer… Et klaps på rumpa… Er det filleting? For noen er det kanskje det. For andre er det nok til å slutte i jobben. Hvor skal grensen gå? Ta diskusjonen!