Svalbard: – Det er så mildt og vått at trepelene faktisk begynner å råtne

I Longyearbyen på Svalbard viser klimaendringenes ansikt seg tydelig. Tining av permafrost endrer naturen og skader infrastrukturen, som da et hybelhus sank etter at kjøleaggregatene ble slått av. For permafrosten betyr jordas oppvarming at det aktive laget blir dypere.

– Det er så mildt og vått at trepelene faktisk begynner å råtne her oppe, sier John-Remi Bjerkeng, avdelingsleder i Consto Svalbard til Byggeindustrien.

Han forteller at det tradisjonelt er to byggemetoder som har vært brukt med tanke på grunnarbeid på Svalbard.

– De fleste bygninger står på peler. Før banket man trepeler seks eller ni meter ned i permafrosten. Da frøs pelene, og satt der. Men nå tiner det øverste laget, så bygningene beveger seg mer. En god del bygninger refundamenteres, der de forsøker å fundamentere helt ned til fjell med stålpeler, sier avdelingslederen.

Den andre metoden har vært å kjøle mot grunnen, ifølge Bjerkeng, og da har man lagt et stort isolerende lag for å beholde kjølingen i permafrosten.

– Når man kjøler i fundamentet vil bakken holde seg frossen, og man slipper at permafrosten tiner. Denne metoden blir spesielt benyttet i forbindelse med anlegg og haller, sier Bjerkeng.

Bjerkeng forteller at han har sett en skremmende utvikling på Svalbard, særlig for ytre miljø.

– Breer har trukket seg tilbake, og utviklingen er dramatisk fra 2008 og frem til nå, påpeker han.

Måtte fraflytte et helt bygg

Store Norske refundamenterer bygninger, mens NVE sikrer bygningsmasse mot fremtidige skred.

Peter Fredrik Broch, eiendomssjef i Store Norske, opplyser at økt dybde på det aktive laget over permafrosten er den største utfordringen for bygningsmassen i Longyearbyen.

– Dette fører til økt omfang av frostjekking og setninger i pelefundamenter, samt sidekrefter fra jordsig. Et våtere klima med mer overflatevann er også problematisk, da dette akselererer råteprosessen i trepelene ved overgangen mellom jord og luft. I det verste tilfellet har vi måttet fraflytte et helt bygg på grunn av brudd i trepelefundamentene. Som en kompensasjon for setningsskadene, jekker vi byggene for å få en levetidsforlengende effekt, skriver Broch i en e-post til Byggeindustrien.

Store Norske eier 515 boliger og hybler fordelt over cirka 70 bygg.

– 70 prosent av disse boligene er fundamenter på trepelefundamenter. Byggene som er fundamentert på stål eller betong er ikke påvirket i like stor grad, skriver eiendomssjefen.

De kompenserende tiltakene som utføres av Store Norske inkluderer jekking av byggene og utskifting av enkeltpeler med mye råte, informerer Broch.

– I tillegg skifter vi ut tekniske anlegg som er påvirket av setningsskader. Selv om påkjenningen fra klimaendringene er et overhengende problem, utgjør alderen på bygningsmassen den største utfordringen per nå. De eldre byggene ble oppført etter tidligere forutsetninger, og har gjort sin gjerning. De ville vært modne for sanering uavhengig av klimaendringene vi nå ser, skriver Broch.

Ifølge han jobber Store Norske nå med en konseptvalgutredning for å transformere boligmassen på en rasjonell og kostnadseffektiv måte som kan bidra i lokalsamfunnet.

– Den endelige anbefalingen fra utredningen vil være klar til høsten, så vi kan først da si noe mer om dagens tilstand og kommende tiltak, skriver Broch.

– Enda dyrere å drifte, bygge og bo på Svalbard

Eldre bygninger og infrastruktur i Longyearbyen er ikke tilpasset dagens klimautfordringer forteller byggeleder i Longyearbyen lokalstyre, Jan Sverre Vasland.

– I tillegg er det generelt etterslep på vedlikehold og på ENØK-tiltak. Klimamessig så tenker jeg at for eksempel økt nedbør, økt temperatur og mindre permafrost vil bidra til å gjøre det generelt enda dyrere å drifte, vedlikeholde, bygge og bo på Svalbard, skriver han i en e-post til Byggeindustrien.

«Uønsket utvikling av skadene»

Problemer med synkende bygg er merkbare i Longyearbyen, som i Sameiet Vei 210, hvor 30 beboere måtte evakueres i 2016 på grunn av sprekkdannelser og fare for kollaps, etter at en rapport fra Multiconsult konkluderte med at bygget er usikkert å bo i. Bygget er fortsatt ikke i bruk.

«Fundamentering i arktiske strøk med permafrost må føres ned til en dybde hvor grunnen alltid er frosset. Hvis ikke dette er mulig, må det etableres kunstig kulde (kjøleanlegg). Kjøleanlegget på dette bygget ser ut til å ikke være i drift», heter det i rapporten.

– Viktig at hele konstruksjonen synker

Byggeleder Anders Ringheim i Store Norske tar oss med på en runde rundt det gamle sykehuset.

– Ser du de store sprekkene? Hvis du ser på inngangspartiet, så kan du se at bygget har sunket mens resten av inngangspartiet henger igjen. Man kan gjerne la et bygg synke, men da er det viktig at hele konstruksjonen synker, sier Ringheim til Byggeindustrien.

Ringheim sier dette til påstanden om at kjøleanlegget som ikke var i drift er årsaken til setningsskadene:

– Det er ikke så enkelt. Det er klart at det ikke hjelper å skru av kjøleaggregatene, men bygget hadde setningsskader før Store Norske solgte det. For 100 år siden tenkte man på permafrosten, men man hadde ikke samme kunnskapen og perspektivene på det man bygde. Under prosjektering i dag tar man høyde for at det blir deformasjoner. Når det gjelder planlegging for byggene på Svalbard, så må man slutte å tenke i kroner og øre. Riv og bygg nytt, sier Ringheim.

Lenger ned i dalen holder Statsbygg på med refundamentering av et boligbygg, ifølge ham. Her skiftes trepelene ut med stålpeler. Miljøstasjonen ved Longeyarbyen havn, bygget i 2021, bruker kjølefundamenter.

– Bygningen kan sette seg i varierende grad

Aleksey Shestov, professor ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), sier når fundamentene på Svalbard ble utformet, var det akseptert at bygningene ville synke i bakken i løpet av levetiden.

– Det avgjørende er imidlertid at de synker innenfor aksepterte grenser, noe som ikke vil føre til strukturelle skader. I disse dager føler jeg at industrien og byen er i ferd med å transformeres, sier Shestov til Byggeindustrien.

En stor nedre del av Longyeardalen er fylt med marine sedimenter, ifølge professoren, og berggrunnen er dyp eller utilgjengelig innenfor rimelig dybde. I senere tid har befolkningen på Svalbard gått over til å bruke stålpeler som kan forlenges i lengden og nå berggrunnen, forklarer professoren.

– Det koster mer, men de fleste entreprenører vil helst nå berggrunnen dersom det er fysisk og økonomisk mulig. Ved å nå berggrunnen blir bæreevnen til pelene mindre avhengig av klimaendringene, sier Shestov.

På Svalbard må klimaet tas hensyn til på en annen måte enn før, mener professoren. Dette gjelder spesielt permafrostens aktive lag.

– Et tykkere aktivt lag som tiner om sommeren og varmere permafrost betyr mindre bæreevne for friksjonspeler, og bygningene kan sette seg i varierende grad, påpeker han.

Sikrer Longyearbyen mot fremtidige snø- og sørpeskred

Boligene nedenfor Sukkertoppen i Longyearbyen var populære frem til 19. desember i 2015 da ti av spisshusene ble ødelagt av et voldsomt snøskred. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har realisert flere konsepter for å sikre Longyearbyen mot snø- og sørpeskred siden 2018.

To personer omkom og ni ble skadet i skredet som ødela ti hus i 2015. I februar i 2017 ble to bygg ødelagt av et nytt skred.

Hendelsene endret bildet av Longyearbyen, og understreker hvordan sikring av masser er enda viktigere i et klima i endring.

– Svær konstruksjon

I Longyeardalen, eller dalen som Longyearbyen ligger i, har NVEs skredsikring pågått siden 2018. Her har de sikret med en 400 meter lang og seks meter høy voll. Anders Ringheim er tiltakenes byggeleder.

– Dette er en svær konstruksjon, som gikk over to sesonger å få bygd. Vi har også installert støtteforbygninger langs fjellryggen, forteller Ringheim.

Ringheim tar oss med til Vannledningsdalen, der LNS Spitsbergen jobber med å sikre mot fremtidige sørpeskred.

– De installerer nett på mellom fire og åtte meter, og de bredeste nettene er 40 meter. Nettene får fundamenter og ankre i siden for hver meter opp, påpeker byggelederen.

Knut Aune Hoseth, regionsjef i nord i NVE, forteller at de har gjennomført ganske mange tiltak etter skredene.

– Sikringen mot snøskred mot husene der det var to omkomne med tilstøtende fjellside ble avsluttet tidligere. Det som pågår nå, er en sikring mot sørpeskred i Vannledningsdalen. En total pakke med flom- og erosjonssikringstiltak er gjennomført, også i elva, sier Hoseth til Byggeindustrien.

I Longyearbyen er det flere ulike sikringskonsepter og løsninger som har blitt valgt, ifølge regionsjefen.

– Det første skredet som tok liv i desember 2015 gikk i en lavere del av fjellet Sukkertoppen. Der ble det bygd to ulike tiltak i fjellsiden, i tillegg ble det det bygd en voll nede mot bebyggelsen. Oppe mot fjellet ble det først bygd snøsamler-skjermer, som gjorde at snøen skulle bygge seg opp der den ikke utgjorde skade. Vi har også bygd støtteforbygninger som låser snøen i fjellsiden, forteller Hoseth.

Det er laget en overordnet plan for skredsikring av sentrumsområdet i Longyearbyen, opplyser regionsjefen, og det siste tiltaket i en sånn plan er det de holder på med nå.

– Dette gjøres langs en sidedal som kommer inn i byen som heter Vannledningsdalen. Der er det ikke snøskred vi sikrer mot, men sørpeskred. Da har vi sikret Longyearbyen sentrum mot snø- og sørpeskred. I tillegg har vi gjort omfattende sikring langs Longyear-elva mot erosjon og oversvømmelse, påpeker Hoseth.

Likevel ligger noe bebyggelse opp mot fjellsiden, så utsatt for skred at det ikke er mulig å sikre, ifølge Hoseth.

– En del av skredkonseptet har også vært å fjerne den mest skred-utsatte bebyggelsen, og man er ennå ikke i mål med dette tiltaket. Planen, hvis fremdriften blir god i år, er å ferdigstille sikringstiltakene også i Vannledningsdalen som er siste tiltaksområde, forteller Hoseth.