Denne veilederen er et supplement til Miljøverndepartementets og Kommunal- og regionaldepartements rundskriv T-5/97 som nettopp går ut på arealplanlegging og utbygging i fareområder.
I veiledningen beskrives kommunenes ansvar i forbindelse med saksbehandlingen. Men i tillegg blir også utbyggers ansvar beskrevet i tillegg til hvilke sikkerhetsnivå som skal legges til grunn ved bygging i fareområder. Den tar også for seg farer som finnes i naturen. På BEs hjemmesider - www.be.no er det lagt ut en presentasjon med illustrasjoner til temaveiledningen.
På grunn av at denne saken fortsatt er meget aktuell - og kanskje mer aktuell enn noen gang gjengir vi en tidligere artikkel i BE-Nytt om dette temaet.
Utbygging i fareområder
AvElse-Karin Øvernes
Ikke alle bygninger og anlegg i Norge er plassert eller konstruert for de belastninger natur- og miljøforhold kan utsette dem for. Kommunene har et ansvar for å sørge for at arealplanlegging og byggesaksbehandlingen sikrer at tiltak ikke plasseres eller utformes på en slik måte at de utsettes for unødig fare for mennesker og materielle verdier. Kommunen kan pålegges erstatningsansvar som følge av uaktsomhet i sin behandling.
Arealplanlegging av rasfarlige områder
Kommunen har ansvar etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven for å sikre en forsvarlig bruk og vern av arealer og bygninger innen kommunens grenser.
Kommunen har en selvstendig undersøkelsesplikt med hensyn til farer både ved utarbeidelse av arealplaner og ved vurdering av dele- og byggetillatelser. Kommuner med spesiell topografi eller med erfaring fra tidligere naturskader må være særlig oppmerksomme på disse forhold når de tar stilling til arealbruken. Det samme gjelder kommuner med spesielle meteorologiske eller geologiske forhold.
Risikoområder eller potensielle fareområder må undergis en spesiell vurdering i arealplanleggingen. Er det foranledning til å tro at et område kan være utsatt for en naturbetinget fare, må kommunen påse at det er innhentet tilstrekkelig fagkyndige uttalelser om faren før plan vedtas eller byggetillatelse gis.
Kommunen er ansvarlig for å foreta de nødvendige forundersøkelser og for at resultatet av disse blir lagt til grunn i den videre planlegging. Skulle det oppstå skader som kunne vært unngått gjennom en bedre planprosess, vil kommunen kunne få et økonomisk ansvar.
Det er antatt at kommunen ikke vil kunne holdes erstatningsansvarlig for å ha unnlatt å foreta nærmere undersøkelser dersom det på det aktuelle vurderingstidspunktet ikke forelå noen grunn til mistanke om en potensiell fare. Kommunens aktsomhet vurderes ut fra det som er akseptert faregrad da planvedtaket ble fattet.
Kommunens plikt til å håndheve pbl. § 68
De krav som stilles til bygninger direkte i plan- og bygningsloven og i de tekniske forskriftene har som formål å ivareta helse, miljø og sikkerhet i det bygde miljø. Plan- og bygningsloven § 68 er i så måte en sentral bestemmelse. Bestemmelsen uttrykker det grunnleggende prinsipp at tiltak ikke skal plasseres der det foreligger forhold som utgjør en fare eller en vesentlig ulempe for beboere eller brukere. Tiltak skal heller ikke plasseres på grunn der de er i fare for å bli skadet eller ødelagt.
Etter bestemmelsens annet ledd har bygningsmyndighetene adgang til å nedlegge byggeforbud, eller sette særskilte vilkår for utbygging i utsatte områder.
Kravene i § 68 gjelder generelt. En rekke forhold er regulert i forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK) .
Pbl § 68 og kravene i TEK gjelder både regulert og uregulert område. Der området er regulert må det likevel tas stilling til om det i planen er tatt hensyn til eventuelle forhold som faller inn under bestemmelsen, og om de tiltak som følger av planene er tilstrekkelige. Det kan være at man ved utarbeidelsen av planen ikke var klar over at det forelå slike omstendigheter, eller at ny viten eller endrede forhold tilsier at området ikke bør utbygges eller at det må tas særskilte forholdsregler ved utbygging.
En byggherre kan således ikke påberope planen som grunnlag for rett til utbygging i strid med § 68. Bestemmelsens formål er å sikre at det ikke igangsettes utbygging der forholdene i området kan innebære en fare for liv eller helse. Disse hensyn vil slå igjennom i forhold til den fastsatte arealbruk i arealplaner. Bestemmelsen er av materiell art, og således en selvstendig avslagshjemmel.
Det understrekes at ansvaret til bygningsmyndighetene er begrenset til å forhindre at de tomter som ikke oppfyller kravene i pbl § 68 blir bebygget, eventuelt at det iverksettes tilfredsstillende sikringstiltak. Det er tiltakshaver som har ansvaret for at de pålagte sikringstiltak blir utført i tråd med de spesifikasjoner som ligger til grunn for tillatelsen. Likeledes er vedlikehold av sikringstiltakene eiers ansvar.
Henvisning til relevant rettspraksis
Kommunens erstatningsansvar i tilfeller hvor de har regulert til boligområde i rasfarlig område har flere ganger vært behandlet av domstolene. Det vises bl.a. til Rettens gang (RG) 1984 s 565, 1986 s 1039 og 1987 s 640, 1988 s 499, 1990 s. 1248, 1991 s. 951, og 2001 s 238.
Domstolene har i ovennevnte rettspraksis gått relativt langt i å pålegge bygningsmyndighetene ansvar for ikke å ha fulgt opp forbudet i plan- og bygningsloven på en tilstrekkelig aktsom måte.
Oppsummering
Kommuner har en klar undersøkelsesplikt med hensyn til rasfare både ved utarbeidelse av reguleringsplan og ved vurdering av dele- og byggetillatelser i uregulert strøk.
Har kommunen konkret kunnskap om at det foreligger en fare eller ulempe som faller inn under pbl § 68, skal søknad avslås eller sikringstiltak påbys. Det må anses tilstrekkelig for kommunen å henvise til kartmateriale eller annet som påviser en fare for ras e.l. Likeledes vil man kunne bygge på at det erfaringsmessig har forekommet ras eller lignende i område. Det er ikke anledning for kommunen til å automatisk avslå alle bygge- og delesøknader inntil søker kan påvise at det ikke foreligger fare. Det må kunne påvises en slik fare i den konkrete sak.
Dersom kommunen har påvist at det foreligger en sannsynlighet for at eiendommen ikke kan deles eller bebygges, er det tiltakshavers ansvar å dokumentere at fare likevel ikke foreligger, eller at det kan motvirkes ved sikringstiltak. Når det gjelder sikringstiltak begrenser kommunens ansvar seg til å kontrollere at sikringstiltakene er tilstrekkelige til å avverge faren eller redusere ulempene til et akseptabelt nivå. Det er således søker selv som må engasjere den konsulenthjelp som er nødvendig for å avklare hvilke tiltak som må gjøres, og hvordan de skal gjennomføres.
Det understrekes at kommunen ikke kan gi bygge- /deletillatelse på betingelse av at tiltakshaver bebygger grunnen på eget ansvar. En slik ansvarsfraskrivelse ble ikke godkjent i RG 1988 s. 499.
Eventuell unnlatelse av å oppfylle pliktene etter § 68 kan medføre erstatningsansvar for kommunen. For at kommunen skal kunne bli ilagt erstatningsansvar, kreves det at den eller de som har opptrådt på vegne av kommunen, kan bebreides for å ha utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, jfr pbl. § 116.
